Takk te dæ, Lars!
Vi sitter i Trondheim Spektrum og venter på at spillerne skal komme løpende inn for presentasjon før kampen. Det er en uhyre viktig kamp for Kolstad, for Elverum – for norsk herrehåndball. Jeg har ikke «volummåler», men er sikker på at de kraftigste klappsalvene, den kraftigste jubelbrusen, de varmeste velkomstropene, de blir Kolstad-spiller nummer 1 til del, Kolstad-klippe og keeper i de siste syv-åtte årene – Lars Eggen Rismark.
En liten uke etter den avgjørende sluttspillfinalen møter jeg Lars for det som etter alle solemerker blir det siste intervjuet jeg gjør med ex-keeperen – for det er det han er nå, ex-keeper.
Det er kanskje hans aller siste møte med en fullsatt håndball-hall, og i alle fall hans siste opptreden på Kolstads stor-scene. Man kan bli følelsesmessig rørt av mindre, der vi sitter sammen med nesten 6500 andre og klapper spillerne velkommen til dyst. Kan bare ane hva det vekker av følelser i den nesten 190 centimeter høye, gjennomtrente og for lagets i alle år viktige målvakten,
Aller først er jeg spent på å høre ham sett ord på opplevelsen i Tronheim Spektrum, om hvor spesiell denne mai-onsdagen var for ham – fra kampdagen startet og til den gikk over til «dagen derpå»:
«Det er ingen grunn til å legge skjul på at det var en spesiell dag. Vetle, Magnus (Søndenå) og jeg har hatt en tradisjon med å spise sammen på kampdag, og det var vanlig prosedyre også denne dagen. Frem til det føltes det ganske normalt. Men kampen var jo veldig spesiell. Jeg sier at det var den verste kampen jeg har vært med på, opplevelsesmessig. Å vite at det var min aller siste kamp. I tillegg også konsekvensene av resultatet, vite hvor viktig det var å vinne. Så var det også vondt å sitte på sidelinjen og se hvordan kampen utartet seg – og i tillegg også episoden med Christian. Det var en veldig dårlig følelse – til det var igjen 30 sekunder, da det ble verdens beste følelse. Store svingninger. Og at det ble som det ble, det kunne ikke vært bedre for oss, for min del – den perfekte avslutningen rett og slett.»
Da det hele var over og seieren sikret; var det en kombinasjon av lettelse og glede?
«Ja, lettelsen kom da vi begynte å spille bedre. Og så glede(!) når vi vinner. Vi spilte en veldig god første finale i Elverum og en dårlig kamp hjemme. Å spille en slik finale-serie er veldig krevende. Det er mange faktorer som spiller inn; det kan være vanskelig å slippe seg løs. Man merker hvor mye man vil det, og noen ganger kan det være en blokkering – man vil det rett og slett for mye, og det tror jeg også at vi kjente litt på i hjemmekampen.»
Hvor lang tid og kanskje vanskelige refleksjoner måtte til for å komme frem til beslutningen «jeg har bestemt meg – jeg legger opp?»
«Det er en kontinuerlig prosess for eksempel når man starter på sitt siste kontraktsår. Det er jo ikke noe startskudd på slike prosesser. Man kjenner litt på motivasjon, ikke minst. Jeg var ganske klar på da vi begynte denne sesongen at jeg trengte tid på å avgjøre hva jeg ville gjøre videre. Man må hele tiden kjenne på hva man er motivert for; hva man har lyst til å bruke tiden sin på.»
Hva var den viktigste enkeltfaktoren for at du landet som du gjorde?
«For å utvikle seg på det nivået vi driver på, må du ha motivasjon, du må ha en kropp som tillater at du kan «pushe» de siste fem prosentene slik at du blir bedre. Og det kjente jeg mer og mer på at var enda tøffere nå, å hente frem denne motivasjonen. Og så kostet det mer for kroppen å spille på dette nivået, men det var ikke en skade som gjorde at jeg måtte legge opp. Jeg kunne sånn sett fortsatt å spille.»
Likevel, ryggen din har i perioder ikke spilt på lag…
«Det har gjort det mer krevende. For eksempel at jeg har vært nødt til å tilpasse treningen etter den (ryggen). Likevel er det altså mer og mer følelsen av at nå har jeg ikke det som skal til for å «pushe» de siste femprosentene for å bli bedre. Og det var hovedårsaken for at jeg kom frem til at jeg hadde lyst til å gjøre noe annet, å kjenne på at det jeg må gjøre for å kunne bli litt bedre – for hver trening, for hver kamp, for hvert år.»
Var det vanskelig å si ifra om beslutningen din til lagkameratene og trenerne?
«Ja, det var det. Det er jo vemodig. Jeg kjenner på det nå også, det å vite at man ikke lenger skal være en del av denne gruppen. Vemodig også å vite at man ikke lenger skal være med å bidra for at Kolstad skal bli bedre som klubb. Det er rett og slett krevende å akseptere. Jeg kan leve godt med at jeg ikke lenger skal stå i mål, for der har jeg fått så mange gode opplevelser. Men det er tyngre å tenke på at jeg ikke lenger skal være med på å bidra for laget, for gruppa, for Kolstad.»
Trivselsfaktoren, det gode miljøet i Kolstad-garderoben; det trekkes frem av flere – fortell.
«Først og fremst, det er rett og slett ei gruppe som består av fine typer, masse bra folk. Det er jo det som skaper kulturen. Vi har funnet måten vi vil ha det på; og så har vi typene som ønsker å bidra til at det skal være slik. Mange lagspillere har vi også, folk som vil at laget skal gjøre det bra, som er villig til å investere av seg selv for at laget skal kunne prestere. Slike folk har vi mange av i Kolstad som gjør at garderobe-kulturen vår – og laget – blir veldig bra. Jeg vil jo aldri mer få oppleve det jeg gjorde sist onsdag etter å ha vunnet noe stort – sammen med så mange kompiser – og det etter at vi har jobbet så lenge for å nå et mål. Følelsen av å ha lyktes sammen, den er veldig vanskelig å gjenskape på samme måte uten idretten. Onsdag var min siste gang, og det betydde ekstremt mye.»
Neste sesong blir et Kolstad-lag uten deg og Torbjørn. Blir det krevende for laget når hele målvaktparet byttes ut?
«Nei! Jeg tror det kommer til å gå veldig bra. Jeg har veldig sterk tro på Palicka og Neupart, som først og fremst er to gode keepere. Og så har jeg inntrykk av at det er to som vil komme greit inn i Kolstad-kulturen og også forsterke den. Jeg tror klubben har gjort en kjempegod jobb med å få de to.»
Når du om noen år setter deg ned og ser tilbake på håndball-karrieren, hva vil du se da?
«Vi snakker mye om at veien er målet og om det å få til ting sammen. Man jobber jo for å vinne, vinne titler – og det sammen. Men det er jo ikke det, titlene, jeg kommer til å huske best. Men så klart, minnene er jo forsterket over at vi har vunnet. Det jeg sitter igjen med, og viktigere, det er alt det andre. I Kolstad å ha vært med å utvikle noe, det gir sterkeste minner – ikke den ene tittelen.»
Ikke en gang den første tittelen?
«Vel, den første tittelen husker jeg bedre isolert sett nettopp fordi den var den første. Egentlig er det litt vanskelig å svare på. Alle de opplevelsene man har fått være med på, og det sammen lagkamerater, det er det jeg sikkert vil huske best.»
Hvilke målvakter har imponert deg aller mest?
«Nå må jeg bare innrømme at jeg er en målvakts-nerd. Jeg har alltid vært opptatt av målvakt-spillet, og så skal jeg innrømme at jeg er en person som veldig lett får idoler og forbilder.»
Kom med dem…
Det blir ei lang liste, vet du. I norsk sammenheng var den keeperen jeg først ble eksponert for, Steinar Ege. (262 landskamper; spilt i toppklubber både i Tyskland, Spania og Danmrk. I dag keepertrener for herrelandslaget. red.anm.) Det er umulig å komme utenom han på en slik liste – fordi han var så viktig for norsk landslagshåndball i den tiden jeg vokste opp. Jeg husker noen spinnville kamper, blant annet en kamp mot Russland – EM 2008, tror jeg – hvor han hadde 32(!) redninger. Jeg har forsøkt å få tak i film av denne kampen med fantastisk keeperspill av Ege, men det har så langt vært umulig.»
Flere?
«Kasper Hvidt, dansk og med en lang karriere og spennende på grunn av måten han jobbet på. Dedikert type om jobbet veldig strukturert og med en målvakt-teknikk som jeg ble veldig inspirert av. Han var i likhet med Steinar et stort forbilde – lenge – og da var det barr prøve å kopiere; hvordan sto han på kantskudd, hvordan gjorde han det når linjespiller kom gjennom, hvordan så teknikken ut når han reddet skudd nede i målet. Alle disse detaljene satt jeg og så på YouTube. Og så dro vi på trening og forsøkte å kopiere det jeg hadde sett. Så var det Thierry Omeyer (fransk) og Arpad Sterbic (opprinnelig ungarer) som var de to aller beste i den perioden da jeg fulgte med som mest. Dominerende karer som målvakt-teknisk var veldig forskjellige og som hadde den samme auraen.»
Karrieren er over, keeper-utstyret et lagt bort. Hvor ofte tror du at du vil gå på håndballkamp som tilskuer?
«Det tror jeg kommer til å bli ofte. Interessen og kjærligheten for håndballen den tror jeg vil være med meg hele livet. Jeg drømmer allerede om at Kolstad skal inn i Champions League i ei kul pulje og at jeg kan dra på bortekamp for å oppleve kamper på den måten; være tilskuer og heie på guttan. Men også se håndball live i Danmark når jeg nå flytter dit. Jeg tror jeg kommer til å finne tilbake til den fascinasjonen. Når du spiller håndball selv og har så mange kamper som vi har hatt de siste sesongene, så ser man ekstremt mye håndball (på video) som kampforberedelse. Man blir gjerne litt mett. Men når jeg får dette litt å avstand og ikke må se masse videoklipp; kjenner jeg meg rett, vil jeg se mange kamper – fordi det er artig å se; se nye målvakter som kommer opp. Sånn sett er jeg nok litt «yrkesskadet» – se på målvaktene, blir aldri lei av det.»
Du har fått deg jobb i København. Gikk det greit?
«Jaa, det gikk jo en måneds tid, og så kom det en mulighet. Det var jo en helt ny prosess for meg; søke en jobb i en by (København) hvor jeg nesten ikke kjenner en eneste person. Starte helt på scratch. Det første jobb-intervjuet føltes som jeg skulle spille en kamp igjen. Det var en annen type spenning, men likevel visshet om at jeg skulle inn og måtte prestere. Gjøre mitt beste. Artig og spennende egentlig.
Par i hjerter, Lars og «Caro». Foto: privat.
Du og Caroline (Aar Jakobsen) ha vært særbo i de to siste årene – hun spiller i Danmark – bor i København, og du altså her i Trondheim. Nå blir dere sambo. Hvordan blir det?
«Det blir veldig bra. Vi vil jo helst være sammen. Det er på tide.»
«Caro» skal fortsatt spille, mens du nå skal bli tilskuer…
«Ja, og det blir første gangen vi skal ha ulike hverdager, en ny opplevelse for oss, helt sikkert spennende det også.
PS!
Siste tur med hele gjengen blir for Lars såkalt «bøtekasse-tur», fire dager på den spanske solkysten.
TRE OM LARS
Så helt til slutt, Lars, lykke til med det som kommer; livet ikke lenger som særbo, men sambo med din kjære «Caro» – og i en håndballfri tilværelse – i alle fall med keeperdrakt på. Her er tre som har satt ord på hvor mye du betyr for dem, hvor høyt du blir verdsatt:
CAROLINE (Aar Jakobsen) / kjæreste:
«Lars er flokkens største plusspiller – han er raus, stødig og med en varme som betrygger. Hvor andre ser problemer, ser han løsninger – alltid med en tålmodighet som burde blitt tappet på flaske. Jeg har fortsatt til gode å møte noen som ikke unner den mannen alt godt.
Nå fortjener de skreddersydde keeperbuksene – og det som er igjen av den «gamle skrotten» – litt hvile. Jeg gleder meg til å heie videre på deg i livets neste omgang.»
JOSTEIN (Sivertsen) / klubbleder:
«Lars er selve DNA-et til Kolstad Håndball. Profesjonell til fingerspissene, alltid lojal til klubben, går alltid foran med gode holdninger og verdier, og er én av Norges beste målvakter. Vi har mange kulturbærere i Kolstad håndball, men Lars er kanskje den viktigste. Det kommer til å bli et voldsomt tomrom nå som du legger opp, Lars. Du er elsket av alle og nyter en voldsom respekt både blant trenere, lagkompiser og alle oss på kontoret. Det er ingen som får mer jubel fra supporterne enn Lars.»
ADRIAN (Aalberg) / venn og lagkamerat:
«Lars har en egen evne til å skape sjargong og intern humor med alle på et lag, enten yngstemann eller den eldste.. Han er lite selvhøytidelig og havner ofte i «skuddlinjen» når det slenges litt meldinger i garderoben, noe jeg mistenker at han trives godt med. Gjestfri, lojal og strukturert organisator i vennegjengen. Lars kan man snakke om alt med. Han er et forbilde for alle – som lagkamerat og venn.»
Lars sine klubb-holdeplasser:
Ranheim, Strindheim, Bodø HK, Kolstad, Fyllingen-Bergen, Midtjylland (Danmark) og tilbake til Kolstad
LARS I KOLSTAD-DRAKT
Syv og en halv sesong fra 2017/18
160 eliteseriekamper
31 sluttspillkamper
22 kamper i NM-cupen
4 kamper i European League
27 kamper i Champions League
Totalt: 244 kamper
TEKST: Tore Sæther / Kolstad Håndball
FOTO: Lars Skaug, Robert Magnussen, Privat og Kolstad Håndball