Endelig i eliteserien hjemme

Skrevet av tore

Roar Fikse Forbord har spilt eliteseriehåndball for to klubber. Så er det på tide at det også skjer med trøndersk hjemmebane.

 

 

At det ble håndballspiller av 25-åringen, er lett å forstå. Han er arvelig belastet, både fra farfar Roar og pappa Rune. Her er det store doser både arv og miljø. Fra farfaren har han arvet både et kjapt steg og det rappe skuddet. Det overrumplende backhandskuddet – farfar Roars spesialitet – har jeg ennå ikke sett. Det kommer kanskje, som Kolstad-spiller…?

I Nidarøhallen vokste håndballspiller Roar opp. Mens pappa Rune spilte eller etterhvert dømte kamper, var lille Roar høyt og lavt i Nidarø-komplekset; alltid med ballen og alltid stussende. Det er jo tross alt ikke lov å ta mer enn tre steg uten stuss…

Etterhvert fikk Roar selskap av lillebror og to år yngre Fred, og hjemme i det forbordske hus på Strindheim var Roar eldstemann i en stor søskenflokk. Det var kanskje både pluss og minussider ved å være eldst?

– Først og fremst utrolig artig. Kjedelig var det aldri. I kjelleren rigget pappa til en vegg hvor vi trente straffekast, med mykball. Her var også mange håndballkompiser innom; Adrian (Aalberg), Lars (Eggen Rismark) og Five (Thor Magnus), blant dem.

23 scootere utenfor husveggen

Pappa Rune kan forresten fortelle at rekorden var 23(!) scootere utenfor huset. Da var det rimelig folksomt i håndballheimen på Strindheim!

Det var forresten ikke så dumt, å trene på syvmetere. Roar ble etterhvert rått god, og denne ferdigheten var sterkt medvirkende til at eliteserieklubben Falk (Horten) kom på banen da Roar var ferdig på videregående. Ikke mange i familien trodde Roar skulle takke ja:

– Mamma sa alltid at jeg kom til bli den siste som flyttet hjemmefra. Og hadde jeg ikke tatt imot tilbudet, ville hun sikkert ha fått rett, smiler Roar. Han fikk også en ekstra dytt av lillebror Fred, som i klartekst sa at ”nå får du ta en sjanse, du også, ikke bare satse på trygghet”.

Kult tilbud

Roar innrømmer at han syntes det var litt kult med interesse fra en 1.divisjonsklubb sørpå. At han scoret på ni straffekast og puttet ytterligere to mot Falk tidligere i sesongen, hadde tydeligvis gjort vestfoldklubben nysgjerrig på den unge trønderske playmakeren. Ytterligere ett moment for å dra ut, var at flere av lagkompisene i Strindheim gjorde det; Lars Eggen Rismark og Endre Langaas til Bodø, Adrian Aalberg til Halden.

– Jeg var kjempeheldig med klubb, miljøet, treneren (Tobben Klingvall), lagkameratene og et publikum som støttet oss veldig. Jeg hadde tre flotte år i Horten og vokste på det både som spiller og person. Hadde jeg ikke tatt denne sjansen, ville jeg helt sikkert ha angret. Litt det samme med Kolstad da henvendelsen kom på slutten av fjoråret. Jeg ville prøve dette, spille eliteserie i Trondheim.

Roar er ikke noe utpreget kafé-menneske, men vi tok likefullt praten på Dromedar på Bakklandet, og Roar fikk låne pappa Rune sin faste kopp…

Toveisspilleren ble «født» i Drammen

Horten var altså første stoppested borte. Deretter fulgte to år med studier i Danmark og spill for Hellerup i dansk 1.divisjon før Kristian Kjelling og Drammen kom på banen. Der fikk Roar utfordring og ”prøvetid” også som forsvarsspiller. Han besto prøven. Kjelling kjørte ganske mye med Roar som ”2er”:

– Kjelling var fornøyd med måten jeg løste forsvarsoppgavene på. Jeg fikk i en periode ganske mye spilletid – i forsvar, og det var et slags vendepunkt for meg. Det ga meg troen på at jeg kan fungere som toveisspiller. Og når jeg får spille forsvar, kan jeg også bidra i ankomstspillet. Det håper jeg blir tilfellet også i Kolstad.

– Selvsagt kan ikke jeg med mine 180 centimeter spille forsvar som for eksempel Lasse (Balstad) og Ronald (Putans). Jeg får bruke andre grep for å avvæpne gode angrepsspillere.

Med Gøran Sørheim tilbake i Drammen sist sommer, innså Roar at det kunne bli smått med spilletid for ham. Derfor kom tilbud fra Charlottenlund og jobb i Nordea som bestilt. Roar var tilbake der håndball-livet startet og nå altså Kolstad.

– Hva kan du først og fremst bidra med i Kolstad-drakten?

– På kort sikt være med på å avslutte sesongen godt. Så håper jeg at det kan bli en fortsettelse og at jeg i kommende sesonger kan være med på å styrke trøndersk herrehåndballs flaggskip, som jo Kolstad er.

– Hvilket draktnummer har du fått?

– Nummer to. Jeg kunne godt ha tenkt meg drakt 10. Det er liksom draktnummeret mitt, men den drakten har Thor Magnus (Five), og det var ingen mulighet til å fravriste ham den. Ikke en gang tilbud om å spandere en god middag på ham, hjalp, sier Roar med et smil.

– Du har ord på deg for å være en kontrollfrik…

– For å si det slik, jeg er glad i å organisere og møter sjelden dårlig forberedt, enten det gjelder håndball eller andre ting. Jeg tar gjerne ansvar, men når ansvar er fordelt, har jeg heller ingen problemer med å delegere. På håndballbanen ser jeg meg selv først og fremst som en lagspiller, en spiller som skal gjøre andre gode, sette dem i posisjoner som de trives i. Samspill med strek er kanskje det jeg er best på.

– Og så har du en leken side ved deg…

– Absolutt. I laget tar jeg gjerne rollen som han der artige fyren, men jeg er skikkelig seriøs når det er nødvendig. Jeg liker ikke å gjøre ting halvveis.

– Det lekne resulterer også i quiz og tippe-arrangement, blant annet når det er håndballmesterskap. Men fortell om ”20-kampen”.

– ”20-kampen” har jeg fått mye skryt for, men også litt kritikk – fordi jeg ikke har fulgt opp godt nok. Det skal det bli en ordning på i år – lover Roar alle sine mangekamp-kompiser.

– Til ”20-kampen” inviterer jeg kamerater til å sette av en hel sommerdag hvor vi skal konkurrere i 20 øvelser. Den første konkurransedagen var i 2016. Da deltok kompiser både fra Trondheim, Horten og Göteborg. Vi var 18 stykker som duellerte hjemme på Strindheim. Det var øvelser som bordtennis, boblefotball, stein-saks-papir, vri 8er og vinsmaking. Avslutning med straffekast i kjelleren, og her med dobbelpoeng å hente. ”20-kampen” var – og er – ment å være en årviss tradisjon, og det skal den bli! Etter et 2017 uten, så er planleggingen i full gang for et 2018-arrangement, røper Roar.

 

Vinnerlaget fra førsteutgave av 20-kampen: F.v.: Roar, Christian Eggen Rismark, Jonathan Tygesen, Anton Blickhammar (MVP) og Jon Husjord. (Foto: PRIVAT)

Beach-håndball???

 Ett moment skal ikke være unevnt – beachhåndball. I to år har du vært på landslaget, men beach er vel ”b-håndball”?

– Beach er noe ganske annet enn innehåndball. Jeg synes ikke det er nødvendig å sammenligne de to. Beach er både underholdende og kan være skikkelig spektakulært. For meg har det vært veldig artig å være med. Jeg har hatt to somre med masse vurderingsøvelser, for å si det slik. Dessuten, for meg som ikke kommer til å få landskamper i innehåndball, har det vært stort å være på beach-landslaget, spille mesterskap og bli presentert med nasjonalsangen.

– Helt til slutt,Roar, og tilbake til ordentlig håndball: Under time out’er; er du en type som gjerne tar ordet?

– Å, ja. Jeg prater gjerne og kommer med mine ideer om hva som bør gjøres.

Gomo og Valery, be prepared…

 

Tekst og foto:
TORE SÆTHER

 

 

FAKTA
Roar Fikse Forbord
25 år

Håndball siden:
Nesten siden han lærte å gå

Favorittposisjon på banen:
Playmaker

Liker minst med håndballen:
Skader

Klubber:
* Strindheim – fra starten og til 2011 (2.div. og 1. div.)
* Falk Horten – 2011 – 2014 (1.div. og elite)
* Hellerup Idrætsklub (i utkanten av København) – 2014 – 2016 (1.div.)
* Drammen HK – 2016-17 (eliteserie)
* CSK – 2017 (1.div.)
* Kolstad – 2018 – kontrakt ut sesongen (eliteserie)

Favorittspiller?
Chema Rodriguez (spansk playmaker)

Kjæreste?
Andrea Næss (spiller elitehåndball i Storhamar)

Hva gjør du på dagtid?
Jobber som investeringsrådgiver i Nordea

Favoritt gjøremål utenom 20×40 meter
Brettspill og andre spill