Siste kamp med gjengen, eller…

Dette skulle egentlig være et intervju med en rutinert målvakt som har gitt store bidrag til Kolstads suksess som eliteseriedebutant. Det ble ganske lite håndball.

Skrevet av tore
Goran og familien

Familien Rajkovic stortrives i Trondheim. Likevel må ferden gå videre, til Drammen. F.v.: Fani, mamma Marija, Josip, pappa Goran og Frano. Foto: TORE SÆTHER


I stedet dreide det meste av praten vår i kveld om tvil og tro rundt flyttingen til Drammen etter at sesongen er ferdigspilt.

”Vi er kommet for å bli”, sa Goran da han kom til Kolstad og Trondheim sommeren for to år siden. Han og Marija var fast bestemt på det. Etter Elverum og Drammen skulle Trondheim bli siste stoppested. Slik ble det altså ikke – mer om det om litt.

Men altså den rutinerte målvakten, som hadde spilt på Kroatias nest beste lag i flere sesonger; som hadde spilt to sesonger i norsk eliteserie – for to forskjellige lag – han lot seg friste av Trondheim og et ambisiøst 1. divisjonslag på sørsiden av byen.

Klubben og lokalsamfunnet tok imot kroaten og hans familie med åpne armer. Ikke så rart. Goran er identisk med stort smil, glade øyne og humør. I Kolstad og nærmiljøet oppdaget man fort at dette var noe langt mer enn ”bare” en importert burvokter på det ambisiøse håndball-laget. Goran smeltet inn i miljøet. Det gikk ikke lange tiden før folk omtalte han som ”Mr. Kolstad”. Selvsagt synes han det er kjekt å høre, men han blir aldri så lite brydd også: – Jeg er en sosial gutt – eller mann. Er 36 år, inni meg 15-16 år yngre, bare spør Marija…

Så enkelt er det.

Foto: TORE SÆTHER

Goran med høy stjerne både i klubbledelse og blant supporterne. Foto: TORE SÆTHER

Kolstad-lederne kunne glise fornøyd; de hadde på sett og vis skutt en gullfugl; en voksen kar som både var god til å stenge målet, til å guide sine yngre keeper-kolleger, til å lede målvaktskole, til å vise at seriøsitet kan kombineres med glimt i øyet og en god latter.

I Saupstadringen begynte Goran og Marija og deres tre barn å feste røtter. Barna trivdes i skole og barnehage. Goran var solid ankerfeste i en urutinert og talentfull spillergruppe. Men det var et men, dessverre: Det viste seg veldig vanskelig for Marija å få en fast jobb. Heller ikke Goran sin skolejobb er fast, og som spiller i Kolstad, er det ikke penger som er drivkraft.
Den økonomiske usikkerheten begynte å tære på Goran og Marija. De hadde lange prater om hvordan de skulle gjøre familiens plattform mer stabil. Hensynet til barna var førsteprioritet. Trivselen i Kolstad og Trondheim, alle nye venner både for foreldre og barn var en viktig faktor, men den kunne ikke fjerne den økonomiske utryggheten.

I Drammen var eier av elektrobedriften Cenika, Svein Tore Moe, stadig støtt på tråden til Goran og ba ham returnere til Drammen. DHK-sponsoren lokket med fast jobb både for Goran og Marija. I tillegg ønsket Moe at Goran skulle trene Røyken sitt 2002-lag – med Moe junior på laget.

Så ble det slik. Men ikke uten stor tvil og med mang en samtale med trener Stian Gomo, som Goran har et sterkt tillitsforhold til.

– Det er trist å gi opp dette. Men Marija og jeg føler vi ikke har noe valg. En retur til et usikkert arbeidsmarked og sosiale forhold i Kroatia er uaktuelt. Når vi ikke klarte å få en mer trygg økonomisk ramme rundt familien her i Trondheim, måtte vi bare takke ja til tilbudet i Drammen. Hensynet til barna våre og deres oppvekstmuligheter ble avgjørende, sier Goran og Marija.

Beslutningen er altså tatt.
Da vi satt og snakket sammen i kveld, var Goran nettopp tilbake fra Drammen og signering av huskjøp-kontrakt. Familien skal bosette seg i Åssiden utenfor bykjernen. Om Goran blir å finne mellom stengene i en eller annen klubb i nærheten, er ennå ikke avklart. Han har ikke hastverk med å bestemme seg, selv om han føler at han nok har et par-tre år igjen som målvakt på høyt nivå.

– Men det er et spørsmål om tiden strekker til. Jeg skal inn i en hundreprosent jobb, og jeg skal altså trene et talentfullt lag av 13-14-åringer. Og så vil jeg bruke mer tid i familien enn det jeg har fått anledning til de siste par årene.

* Goran og gjengen

Goran er veteranen som bryr seg om alle; alder eller ferdigheter er ikke avgjørende. Det er noe prøysensk over Gorans omtanke for andre; alle fortjener å bli sett. Foto: TORE SÆTHER

Litt håndball til slutt, Goran. Hvordan har de to årene i Kolstad egentlig vært?

– Det har vært to flotte år. Vi ble møtt med skepsis da vi gikk for opprykk. Da vi klarte det, dømte de fleste oss nord og ned. Det kjennes godt at ”de fleste” tok feil. Vi har hatt en veldig god gjeng med spillere og trenere som både har ambisjoner og talent.

– Jeg skal villig innrømme at etter 13målstap i eliteseriedebuten (hjemme mot Halden) ble jeg litt i stuss over hvorfor. Vi hadde jo trent veldig bra, og vi hadde vist i treningskamper at vi kunne matche flere av de beste elitelagene. Så fikk vi et like stort tap mot Elverum. Da tenkte jeg; er dette likevel et nummer for stort for oss?

Trondheim Spektrum 14-October-15 GRUNDIGligaen, Kolstad Håndball mot Runar Sandefjord. Goran Rajovic (1) Foto: Robert Magnussen

Håndball handler om følelser, om å lykkes og om det motsatte – ikke sant, Goran…? Foto: Robert Magnussen

– Jeg skjønte ikke hvorfor vi ikke presterte. I disse to kampene spilte vi ikke håndball – rett og slett! Hvorfor? Jeg snurret film i hodet mitt. Var det manglende rutine? Men den dårlige prestasjonen gjaldt jo også meg, og jeg representerte rutinen i mannskapet. Jeg tror jeg hadde bare tre-fire redninger (stemmer, Goran, fire, viser mine notater. red. anm.). Når jeg spiller i nærheten av godkjent, bør jeg ligge på rundt ti redninger.

– I stedet for å få panikk, satte vi oss ned og pratet om hvordan vi opplevde de to stygge nederlagene, og så fikk vi uavgjort mot Bækkelaget. Det var ingen stor kamp av oss, men det viste at vi var i stand til å spille jevnt med elitelag. På mange måter var det et vendepunkt for oss. Om du spør om det absolutte høydepunktet i sesongen, ja, så må det bli nettopp Bækkelaget-kampen og tett etter, borteseieren over Haslum. Vi vant en bortekamp og tok en stor skalp. Vi hadde bevist for oss selv og alle andre at vi hadde nivå.

Trondheim 16.Sep 2015 GRUNDIGligaen Håndball Herrer. Kolstad - Bækkelaget HE På bilde: Foto: ROBERT MAGNUSSEN

Takk for laget, Håkon? Nei, da, i alle fall ikke allerede på onsdag, lover Goran. Foto: ROBERT MAGNUSSEN

– Onsdag kan det være slutt, Goran, din siste kamp på hjemmebane i Kolstad-drakt. Hva tenker Mr. Kolstad om det?

– Jeg blir litt trist bare ved at du nevner det. At det kommer masse folk i hallen, og navnet mitt blir ropt opp når vi løper inn. Da må jeg ikke tenke på at kanskje er det siste gang, siste hjemmekamp i Trondheim. Denne kampen skal og kan vi vinne, og da blir det en tredje kamp i Nadderud, og den har vi også en god sjanse til å vinne – som igjen vil gi oss nok en sluttspillkamp i Nidarøhallen.

Siste natt med (Kolstad)gjengen er slett ikke datofestet…

Tekst: TORE SÆTHER


Goran-portrett

Dette er Goran

36 år
Gift med Marija (38 år og jurist)
Har barna Josip (11), Frano (7) og Fani (3).
Utdannet som håndballtrener
Jobber i 70%-stilling på Huseby skole
Født og oppvokst i den kroatiske byen Djakovo (ca. 20 000 innbyggere)
Spilte seks sesonger i Nexe fra nabobyen Nasice – Kroatias nummer-to-lag (etter Zagreb)
Ble hentet til Elverum av Christian Berge foran 2012/13-sesongen
Spilte sesongen etter i Drammen
Kom til Kolstad foran forrige sesong.
Flytter til Drammen etter denne sesongen.
Videre spillerkarriere, uavklart.

Tre om Goran

”Goran er klassisk vinnerskalle. Samtidig sprer han utrolig mye godt humør rundt seg. Goran er blidt ansikt og stor sjarm. Selv om han er lagets desidert eldste, så har han også noen ”barnslige” sider som gjør at aldersforskjellen ikke kjennes. Han er en super fyr å ha i spillergruppa, og siden han har så stor rutine, er det en som det er veldig godt å prate fag, håndball, med. Han er ekstremt godt like i nærområdet takket være sin trivelige og jordnære væremåte.”
(Lagkaptein Kristoffer Østmo)

”Goran er en glad fyr, en skikkelig gledesspreder. Han er også veldig pliktoppfyllende og en som tar ansvar overfor utviklingen til de andre målvaktene, en slags mentor. I tillegg er han utenfor banen en skikkelig publikumsyndling, ikke minst blant våre yngste tilhengere. Ja, og så er han også en skikkelig svigermorsdrøm…”
(Team administrator Grete Kambuås)

”Goran er veldig opptatt av at andre har det bra. I mange situasjoner setter han andres sportslige utvikling fremfor sin egen. Han passer på at de andre målvaktene får stå mye på trening og i kampene når ting ligger til rette for det. Utenfor er han jo Mr. Kolstad, da; elsket av alle, store som små, ikke minst på skolen og i breddehåndballen. Han er veldig engasjert og snill som dagen er lang. Skulle nesten tro han var nordtrønder…”
(Trener Stian Gomo)